Jeg lever fremdeles

Hei alle sammen. 

Jeg lever. Selv om jeg ikke har skrevet noe på denne bloggen enda, så lever jeg. Selv med 2.grads forbrenning og x antall turer til legen allerede (selv om jeg bare har vært her i en uke), såhar jeg det helt fint, lover. Jeg var på jobben min og lagde peruiansk mat. Problemet er at de liker å fritere ting å olje, så det gjorde jeg da. Og plutselig sa det *poff*, og olje landet på hånden min. Dette resulterete selvfølgelig i 2.grads forbrenning. Nå har jeg fått meg piller mot infeksjon, smertestillende og to tonn med bandasjer. 


Her er meg med bandasjer og brent hånd. 

I dag var jeg hos legen igjen. Han tømte vablene mine her om dagen, og denne gangen måtte han tømme dem for vann igjen. Etterpå fjernet han all huden, så nå har jeg et åpent sår istedenfor. Det gjør ikke vondt (smertestillende er fine greier), og jeg må bare være flink til å ta antibiotikaen min, så vil alt gå bra. Så, kjære alle sammen (bestemor), dere trenger ikke bekymre dere i det hele tatt. Det kommer til å bli helt fint igjen i løpet de de to neste ukene. 
 

For øyeblikket bor jeg i Peru, og mens de andre jentene har språkkurs, så jobber jeg på et senter for tenåringsmødre.  Det er kjempe koselig og tøft på en gang. Disse jentene er mellom 15-18 år og har ett, og noen to, barn allerede. Dette er jenter som ikke kan bo hjemme fordi de enten har for fattige familier til at d kan fore den kommende babyen, ikke har familie eller rett og slett har familie som ikke vil vite av dem. Å ha en gravid datter er jo tross alt en skam for hele familien. 


Her er to av barna som koser seg en fin dag på mødresenteret. 

På mødresenteret gjør jeg mye rart. Blant annet har de skole for 3, 4 og 5 åringer der, for andre tenåringsmødre, ikke bare for barna til dem som bor her. For disse barna har jeg engelsktimer. Så langt har jeg ikke hatt noen enda, for da jeg skulle ha min første time i går hadde alle bare bestemt seg for å ta fri. Like greit da, tenkte de, men glemte å si ifra til meg. Derfor hang jeg med babyene til jentene som bor der istedenfor. 
Jeg har også engelsk for mødrene, noe som er litt utfordrende. Jentene har absolutt ikke snøring! Jeg spurte "How are you?" og de visste ikke hva de skulle svare. Akkurat nå driver vi på med kroppsdeler. Det er ganske morsomt, for da kan vi synge "hode, skulder, kne og tå" på engelsk, så klart. 
I tillegg er jeg med sosialarbeideren rundt på husbesøk. I går var jeg på besøk hos en familie som bor i et hus som er like stort som rommet mitt. Der har de to senger og en madrass på gulvet. Her bor det fire menn og moren deres. Tidligere bodde også en av jentene der, men hun har blitt gravid og bor nå på mødresenteret istedenfor. 


Inngangen til huset. Det er ikke så mye større en det du ser på bildet. Muligens en halv meter lengre. 

Ellers så skal jeg aktivisere mødrene litt. Det er lett å bare sitte når man er på senteret, så de ansatte prøver å få dem i mer bevegelse. Dette skal jeg hjelpe til med da altså. Jeg som er så aktiv og sånt.

Siste tingen jeg skal gjøre her, er å være med på skolebesøk og snakke om prevensjon. Å holde "slik bruker du en kondom, og hvorfor bruke den"-tale på spansk kan jo bli ganske underholdene da.

Uansett så koser jeg meg.
Jeg bor sammen med Oda, som bare er herlig, og verdens søteste familie.


Dette er Oda. Hun er super koselig. Hun har kjøpt seg llamagenser av alpakkaull. 

Nå er det snart akkurat en uke siden jeg forlot Norge, og så langt har Peru vært bra. Så er det bare å jobbe og kose meg den lille tiden jeg er her, før jeg setter meg på flyet til Bolivia sammen med verdens søteste Linn og turer avgårde mot nye eventyr.

Så hadet - chau - ciao - bye, vi snakkes snart igjen, bloggen.

(Forresten, dropp innom http://tupperpaatur.wordpress.com. Det er min og Linns felles blogg, på engelsk) 

Hashtag: #utveksling #fattigdom #bethedifference 

Én kommentar

Ingrid with hat

09.10.2013 kl.19:35

Hm, tror jeg skal slutte å klage på at Gjermund og jeg bor på 30 kvm...

Skriv en ny kommentar

hits